26.jul.2011

Uff... har ikke ord for alt som har skjedd! Det er s ufattelig uvirkelig at jeg klarer ikke ta det innover meg.
Det fles mest som at jeg har sittit og hrt p en krim fortelling p radioen de siste dagene, og ikke vrikeligheten.

Vi var utenfor stavanger da de frste meldingene kom over radioen, om bomben.... Henning og jeg s bare p hverandre og venta p neste melding. Den kom ganske kjapt! Plutselig utbryter mannen i radioen at det nettop hadde gtt av enn en bombe! Det hadde det heldigvis ikke, s vidt jeg veit!

Skrekk fortellingene fortsetter strmme inn, politiet begynner evakuere og sikre omrdet, forsvaret hjelper til...
Heldigvis har jeg Henning sammen med meg i bilen, laaangt unna marerittet. En egoistisk tanke, men veldig sant!
Jeg er sikkert ikke den eneste som har tenkt den!

Men lite viste vi at det skulle bli mye vrre! mens vi benytter oppholds vret til sette opp teltet og innlosjere oss der, tikker det inn melding om skyting p utya.... Da var det bare sette seg inn i bilen, og skru p radioen, igjenn...

Helt uvirkelig at en mann kan gjre s mye skade p s kort tid! Jeg tr ikke tenke p hvordan de unge har hatt det, da er jeg sikker p at jeg ikke fr sove om natta.
Vi fortsatte selvflgelig ferien vr, og kjrte videre, men radioen den sto p 24/7.... uten tenke over det kom vi kjrende p E16 mot hnefoss i gr ettermiddag..... Der ble vi mtt av sperringer og en eviglang omkjring. I fra veien s vi rett ut mot skrekk ya..... Hrene sto p armene mine, s guffent var det! Mrk og dyster l den der, og bildene jeg s i vg dagen fr var klistra fast i minnet mitt.

N er vi endelig hjemme p stille og fredelige Leirsund, jeg prver stenge ute mest mulig, er helt sliten i hodet etter alle historiene som kom konstant over radioen.... Har ett innlegg jeg ikke rakk og poste fr vi dro, som kommer utover dagen, for jeg tror der er mange som tenker som meg, at det er godt se, lese og tenke p noe annet enn tragedien vi alle tenker p HELE tiden!

S etterhvert kommer det litt bilder ifra ferien vr, og litt ifra hagen, noe jeg har ftt forsprsel om.

For vi glemmer jo ikke alt som har skjedd, selvom vi tillater oss g tilbake til hverdagen.

Jeg tenker iallefall p det hele tiden, blandt annet da jeg sto i en resepsjon p en camping plass klar til sette opp Henning sitt navn som leier av telt plassen....... Jeg turte ikke si etternavnet hans! S jeg satte opp meg selv....
At dette syke mennesket skal sette spor overalt! .... Navnet hans har brent seg inn i minnet mitt....

n kommentar

Ida

27.07.2011 kl.01:07

Klem <3

Skriv en ny kommentar

hits