26.jul.2011

Uff... har ikke ord for alt som har skjedd! Det er så ufattelig uvirkelig at jeg klarer ikke ta det innover meg.
Det føles mest som at jeg har sittit og hørt på en krim fortelling på radioen de siste dagene, og ikke vrikeligheten.

Vi var utenfor stavanger da de første meldingene kom over radioen, om bomben.... Henning og jeg så bare på hverandre og venta på neste melding. Den kom ganske kjapt! Plutselig utbryter mannen i radioen at det nettop hadde gått av ennå en bombe! Det hadde det heldigvis ikke, så vidt jeg veit!

Skrekk fortellingene fortsetter å strømme inn, politiet begynner å evakuere og sikre området, forsvaret hjelper til...
Heldigvis har jeg Henning sammen med meg i bilen, laaangt unna marerittet. En egoistisk tanke, men veldig sant!
Jeg er sikkert ikke den eneste som har tenkt den!

Men lite viste vi at det skulle bli mye værre! mens vi benytter oppholds været til å sette opp teltet og innlosjere oss der, tikker det inn melding om skyting på utøya.... Da var det bare å sette seg inn i bilen, og skru på radioen, igjenn...

Helt uvirkelig at en mann kan gjøre så mye skade på så kort tid! Jeg tør ikke tenke på hvordan de unge har hatt det, da er jeg sikker på at jeg ikke får sove om natta.
Vi fortsatte selvfølgelig ferien vår, og kjørte videre, men radioen den sto på 24/7.... uten å tenke over det kom vi kjørende på E16 mot hønefoss i går ettermiddag..... Der ble vi møtt av sperringer og en eviglang omkjøring. I fra veien så vi rett ut mot skrekk øya..... Hårene sto på armene mine, så guffent var det! Mørk og dyster lå den der, og bildene jeg så i vg dagen før var klistra fast i minnet mitt.

Nå er vi endelig hjemme på stille og fredelige Leirsund, jeg prøver å stenge ute mest mulig, er helt sliten i hodet etter alle historiene som kom konstant over radioen.... Har ett innlegg jeg ikke rakk og poste før vi dro, som kommer utover dagen, for jeg tror der er mange som tenker som meg, at det er godt å se, lese og tenke på noe annet enn tragedien vi alle tenker på HELE tiden! 

Så etterhvert kommer det litt bilder ifra ferien vår, og litt ifra hagen, noe jeg har fått forspørsel om.

For vi glemmer jo ikke alt som har skjedd, selvom vi tillater oss å gå tilbake til hverdagen.

Jeg tenker iallefall på det hele tiden, blandt annet da jeg sto i en resepsjon på en camping plass klar til å sette opp Henning sitt navn som leier av telt plassen....... Jeg turte ikke si etternavnet hans! Så jeg satte opp meg selv....
At dette syke mennesket skal sette spor overalt! .... Navnet hans har brent seg inn i minnet mitt....

Én kommentar

Ida

27.07.2011 kl.01:07

Klem <3

Skriv en ny kommentar

hits